Skrofulosen

Mange undrer seg i dag over hva er - eller hva var - skrofulose? Det er en form av tuberkulose som særlig rammet barn, kanskje overført ved smitte gjennom melk eller spiseredskaper, og vesentlig lokalisert til lymfekjertlene under kjeven og på halsen, men også til slimhinner som øyets bindehinne og nesehinne, og undertiden til ben og ledd. Det latinske ordet scrofa betyr purke. Diminutivet scrofula oppsto som en betegnelse som gir et bilde av utseendet hos disse barna hvor halsen gikk i ett med hodet på grunn av kjertelhevelsene, og oppsvulmede neser. Dette forsterket inntrykket av et grisetryne.

 

I Norge ble fire kysthospital bygget for skrofuløse barn og barn med ben- og leddtuberkulose. Stavern i 1889, Hagavik i 1893, Vadsø i 1915 og i Tromsø i 1924. Det var en gammel erfaring om sjøvannets og sjøluftens helsebringende innflytelse på skrofulosen som lå til grunn for kysthospitalenes utbygging. Sanatoriene for lungetuberkulosen skulle fortrinnsvis ligge i skog og fjell.

Prinsippene for behandling av slike sykdommer i denne perioden var allsidig kost uten overernæring, sengeleie og lys.

 

Da planene for Martina Hansens Hospital etter hvert tok form, var skrofulosen forsvunnet, men det var et stort behov for behandling av ben- og leddtuberkulose, den såkalte kirurgiske tuberkulosen og dette ble formålet for den nye institusjonen som sto ferdig i 1936.